Halve Hordaland vil pusse opp

23% vil pusse opp soverommet

Som vi ser prioriter hordalendingene soverommet, tett etterfulgt av kjøkken og stue. Når det kommer til oppussingsoppgaver er det imidlertid maling som troner høyest.

En av ti oppgir at vil bruke mer enn 40 000 kroner på gulvet, og over en tredjedel av oss planlegger å legge gulvet helt selv. Bare 19 prosent vil be om profesjonell bistand fra en håndverker.

Det ser ut som menn og kvinner er nesten likestilt når det gjelder hvem som bestemmer hva slags gulv som skal legges i hjemmet. Her svarer 83 prosent at dette bestemmer vi sammen. Men det er fortsatt mannen som hovedsakelig står for den praktiske gjennomføringen.

Slitasje er hovedårsaken til gulvbytte, men grunn nummer to er at vi ønsker oss noe nytt. Fire prosent bytter gulv av miljøhensyn.

Oppussingsindeksen viser også at vi ikke fullfører oppussingsprosjektene våre ­– en av tre i Hordaland sier de har en oppussingsoppgave som venter på å bli fullført. Maling er den oppgaven flest sier de ikke blir ferdig med.

Den største årsaken til at folk i Hordaland ikke fullfører oppussingen er ifølge dem selv mangel på kompetanse (21 %). Deretter følger latskap og tid på delt andreplass med en svarprosent på 18 prosent.

Oppussingsindeksen har spurt nordmenn om hvilken oppussingstype de kjenner seg igjen i. Som nordmenn på landsbasis, kjenner innbyggerne i Hordaland seg mest igjen som den lærevillige: Den som gjerne tar ansvaret for å utføre oppussingen selv så lenge vi får gode råd fra andre. Men den lærevillige oppussingstypen deler førsteplassen med de som anser seg selv mer som en assistent: De deltar i enkle oppussingsoppgaver så lenge det hele foregår under kyndig ledelse av andre.

Litt færre er det av de tre andre typene: Den selvgående, som vurderer seg selv som faglig kompetent i utgangspunktet og utfører oppgaven uten hjelp. Den delegerende, som foretrekker å forklare behovet og delegere oppgaven til noen andre. Kun en av ti i Hordaland kjenner seg igjen i den dristige, som gyver løs på oppgaven uten nødvendigvis å rådføre seg med andre.